Bokbloggturné: Vinterjenter

Jeg skal være med på ny bokbloggturné i april via Cappelen Damm forlag, denne gangen med "Vinterjenter" av Laurie Halse Andersson. En bokbloggturné er at forlaget sender ut en bok til en del bloggere som skriver om bøker, og at man etter tur skriver hva man mener om boken.

Jeg skal ikke anmelde boken før etter påske, og jeg er sistemann ut denne gangen (se mer info på bokbloggturneen.com), men jeg gleder meg.

Jeg hadde tenkt å fortsette som med "Skeleton Creek"(1) (2), og ikke vite noe om boken. Det gikk åt skogen da jeg åpnet konvolutten idag og fant DENNE FORSIDEN --->

Jeg har et veldig godt inntrykk av boka, den svært stilige forsiden, og ikke minst - omtale fra baksiden:

Lia og Cassie var bestevenner, vinterjenter frosset fast i fyrstikkropper. Men nå er Cassie død.

Hvis hun fortsetter sånn - tynn, tynnere, tynnest - vil hun kanskje bli helt usynlig.

Jeg har en følelse av at denne boka kan bli skikkelig bra, og jeg gleder meg til å lese den.

"Specials" - den ekle, mørke siden som kommer etter "Uglie" og "Pretties"

Jeg har tidligere rost "Uglies" av Scott Westerfeld opp i skyene. Jeg har i mellomtiden også lest "Pretties", som er bok 2 i serien. Bok 1 (Uglies) var fantastisk i sin beskrivelse av et utopisk samfunn, der man graver litt og finner mer og mer dritt under overflaten. Bok 2 (Pretties) kom inn fra en litt annen vinkel og fortalte om en fortvilt kamp om å kjempe seg ut av et samfunn der alle er boblende glade... men til en høy pris - nemlig å miste seg selv. Hvor mye ER man villig til å gi opp for å være pen og tilsynelatende lykkelig hver dag?

...til sammenligning runder "Specials" av trilogien med et ekkelt gufs. Det er som å ha sett en liten fluffy andunge vokse seg til en vakker svane, for så å bli en blodtørst, rødøyet monsterfugl med vinger av skalpellblader. Der de andre bøkene skraper overflaten og får litt møkk under fingrene (men mer champagne i bok 2...) snur bok 3 det rundt og viser alt det som er galt, og stygt, slemt og skummelt. Og det er særdeles velskrevet.

Jeg leste boka på slutten av 2009, men har ikke omtalt den før nå. Jeg tror grunnen til at det har tatt meg så lang tid å skrive om denne boka er at den er veldig ulik alt annet jeg har lest før. Den er rå, brutal, og veldig visuelt beskrivende. Den er skummel, fordi den viser hvor galt alt virkelig kan gå, og den er så spennende at jeg ikke klarte å legge den fra meg.

I bok 3 har Tally Youngblood og resten av Cutter-crew blitt oppgradert til byens spesialstyrker. De har blitt gjort til levende våpen, og nyter hvert øyeblikk av jakten på de som prøver å bryte ut, og ødeleggelsene det medfører. Det at dette er i mot det de har kjempet for før er ikke så farlig, for de kan gjøre hva de vil nå som de endelig er fri. Men i en by der å lobotomere flertallet av sine borgere er vanlig praksis, hvordan kan man vite om det som går gjennom hodet er ens egne tanker? Igjen gjør Tally det utrolige, og klarer å kjempe seg gjennom og finne sine egne tanker og verdier.

Det underliggende temaet i hele serien er hvordan vi som mennesker klarer å ødelegge oss selv og alt rundt oss. Hvorfor bruker og kaster vi, hvorfor går mat til destruering når halve verden sulter? Jeg personlig liker bøker som gir meg perspektiver på hvordan jeg lever i dag, og hvordan ting kan tenkes til noe bedre, men allikevel er det fallgruver å passe seg for.

"Specials" er en god avslutning på trilogien som begynte med "Uglies", men en del dystrere. Selvbilde-fokuseringen fra bok 1 er dempet noe i bok 2 (siden alle er pene...) og forsvinner i det abstrakte skremmende i bok 3. Det er en god historieutvikling som skjer, og forskjellige problemstillinger med å være ungdom, men også samfunnsproblemer tas opp på måter som flere burde ta lærdom i. Alt sammen mens vi følger Tally og hennes opplevelse av det på en nær måte.

Jeg står ved det jeg sa om bok 1: "denne boken burde i utgangspunktet vært obligatorisk lesing på skolen" og tilføyer at de to andre bygger godt på den, og bør også leses.

Skeleton Creek - en bok der internett er nødvendig

Jeg er først ute i bokbloggturnè for denne boken. En bokbloggturné er at forlaget sender ut en bok til en del bloggere som skriver om bøker, og at man etter tur skriver hva man mener om boken.

I morgen , 16. mars, skal Kristine E. si hva hun mener.

For å begynne med litt om boken og historien - Skeleton Creek er et lite sted på bygda i USA. Det er et lite sted, og få innbyggere. Det fører til at de blir enda mer sammentvinnet. Det er bare to ungdommer i bygda, Ryan og Sarah. Det er Ryan som forteller i form av dagbokinnlegg, og han skriver mye. Det er godt skrevet, beskrivende og med følelser. Ord og uttrykk er godt oversatt til norsk, selv med dialektforskjeller. Språket flyter godt.

Det jeg er skuffet over i første omgang er videoene. Dette er ment å være en ungdomsbok, jeg tipper til ungdomsskolen. Selv var jeg ganske stø i engelsk på den tiden, men det er det slett ikke alle som er. Med orginalvideoer på mumlende engelsk, og uten teksting ser jeg for meg at det kan være noe som gjør at man blir skuffet over boken om man ikke klarer å henge med. Når det er sagt er mitt inntrykk av videoene at de i tillegg til å være beskrivende er stemningsskapere. Om man bare vil prøve å tolke hva som skjer i videoene ved hjelp av teksten i boka og ikke skjønner hva de sier bør det gå. Videoene MÅ sees for å få med seg hva som skjer i boka, og ikke minst hvordan den slutter.

Alt i alt har jeg lest bedre bøker. Men det er spennende nok, og jeg får lyst til å lese mer rundt det spesielle med "Crossbones". Mer om dem finner man ut i boka...

Men det viste seg at fisk slett ikke var ålreite dyr

"Stealing Light" er en bok av en for meg ukjent forfatter, Gary Gibson. Jeg tror jeg må lete opp andre bøker av ham, for det ga mersmak! Jeg fant (som jeg ofte gjør) boka i hylla på Bookcrossing hylla på La Baguette, Oslo S. Jeg må inntrømme at det var først av alt coveret som dro øynene mine på boken. Boka SER spennende ut, med romskip som er fantastiske, og det lille jeg leste om den og "Shoal"-folket gjorde at jeg tok boka med sine 440-ish sider med meg hjem.

Plottet:
Menneskene har kommet seg ut i verdensrommet og funnet planeter som er levbare. Akkuratt som på jorden har de funnet grunner til å ønske hverandre døde på, og noen av grunnene går på religion. Toleranse finnes det lite av selv i fremtiden. Men menneskene har ikke klart dette alene. En rase som kaller seg "Shoal" har hjulpet dem videre fra jorden. For dette har menneskene måttet love å aldri prøve seg på å utvikle overlysmotorer (Faster-Than-Light). Dette er tungt å svelge for mange.

"Shoal"-folket er essensielt fisk, som svømmer rundt i sine anti-gravitasjonsbobler av vann og er svært intellektuelle og har en rar forståelse for språk, som gjør samtaler med dem i beste fall interessante, om sjeldent informative. Jeg, og karakterer i boken med meg, lurer på hvordan fisk har klart å utvikle avansert teknologi og romskip. Det gis ikke noe svar direkte på dette, men det er en av de morsomme sidene med sci-fi og fantasy. Man får muligheten til å tenke "hva om noe annet enn tobeinte vesener med armer og fingre utviklet seg og sin teknologi". Det er ikke alltid "hvordan" er det viktige i disse bøkene.

Hovedpersonen i boken er en "machinehead". Det betyr at hun har ulovlige implantater i hodet som gjør at hun enkelt kan styre romskip, og samhandle med datamaskiner. Det kommer etter hvert frem hvorfor de har blitt ulovlige, og at det kanskje ikke er helt trygt å være en, eller for den saks skyld være i nærheten. Verden går mer og mer imot at vi bruker små dingser og mobilen til det meste, det er ikke lengre utenkelig at noe slikt kan skje i virkeligheten. Det er spennende å lese om hvilke problemstillinger man kan forvente seg.

For å gi en litt kjedelig, men aktuell sammenligning (som samtidig har spoileralert!):

Dersom banker allerede kan hackes elektronisk,
hva skjer når mennesker får datamaskiner direkte i hjernen?

Dette er første boken i en serie, og jeg gleder meg til å lese neste som heter "Nova War". Boken ga absolutt mersmak!