Moshonista begynte på mandag, og igår var det Carina, og idag, 5. mai er det altså jeg som skriver. Det vil si, 5. mai var det egentlig meg, men i det som ser ut til å bli en gjenganger i denne turnéen er jeg forsinket. 6. mai forteller Marielle hva hun synes. Men nå er det meg.
Historien begynner kjedelig nok med en kar som prøver å drepe seg selv, men som feiger ut. Etter dette forventet jeg kanskje en historie som gikk oppover, men Jon Øystein Flink ville skrive noe anderledes. Historien går bare i en nedadgående spiral, med seldestruktiv oppførsel og bisarre hendelser. Det var deler av boka som jeg ikke er sikker på om jeg skal referere til, og som jeg nærmest er fornærmet over å ha lest. Det som er mest irriterende er at det er så velskrevet i de partiene med mest ... personødeleggende... deler at jeg ikke klarer å slutte å lese. Jeg forbeholder meg allikevel retten til å være sint på hovedpersonen, som er en utrolig egoistisk person.
"Sex, død og ekteskap" heter boken, og alle delene er med. Men kanskje ikke i den rekkefølgen.
Det er en utrolig bizzarr bok å lese, og dersom en er lett fornærmet er det mest sannsynlig ikke den rette boken for deg. Jeg er ikke sikker på om jeg likte den eller ikke, jeg likte det språklige, jeg likte flyten i historien og at noen tør å skrive så brutalt. Jeg likte at forfatteren virkelig jobber for å gjøre hovedpersonen usympatisk og kjip, uten å nødvendigvis dykke ned og spørre "hvorfor er det sånn?". Jeg er helt sikker på at en eller annen psykologi-student kommer til å skrive en oppgave om denne en gang, den er syk nok til det. Men boka fungerer. Den pirrer, litt som å bare ta én øl "du vet du vil lese videre, bare litt til... kom igjen, ikke vær feig'a!". Den har litt se-og-hør-følelsen - det er kanskje ikke boka du innrømmer å ha lest, og iallefall ikke siterer alle delene av, i middag med svigermor, men allikevel så bare må man lese videre når man har begynt.
Bare for å ha det sagt, jeg ville ikke ukritisk gitt denne boka til en tenåring. Eller - ikke gi denne boka ukritisk til noen. Les den først (og så kan du gi den i gave til noen som trengs å ristes litt i live igjen).
Alt i alt - jeg ville lest den igjen, og den er godt skrevet. Men jeg ville ikke si den er den beste jeg har lest. Det er nesten så jeg lurer på om forfatteren skrev den som en utfordring - hvor mye tabu kan han legge i en bok og allikevel få folk til å lese den? Målet om å provosere har han iallefall klart.
Jeg har vurdert boken på en skala fra 1-100% på fem felter:
- Innvirkning
- Plot/Emne
- Karakterer/Fakta
- Lesbarhet
- Mål
Denne boka fikk 57%. Det er en okay bok alt i alt. Det som virkelig trekker opp er måloppnåelsen - hva har forfatteren ment å gjøre her? Provosere. Og det klarer han.
| negative impression | 0% - 19% | søppel (rubbish) |
| no impression | 20% - 34% | dårlig (poor) |
| slight memory | 35% - 49% | middelmådig (mediocre) |
| some impression | 50% - 59% | grei (okay) |
| made me think | 60% - 69% | bra (good) |
| a lasting memory | 70% - 79% | veldig bra (very good) |
| influenced me deeply | 80% - 89% | svært bra (excellent) |
| life-changing | 90% - 100% | suveren (superb) |
Likte den der grafen din altså! Kult!
SvarSlett