Noen ganger betyr "på vegne av venner" at det ikke finnes noen...

Jeg hørte om denne boka i et avisinlegg, jeg tror det var i fjor vinter. Kristopher Schau, mest kjent for å sprenge rotter med microbølgeovner på NRK og bandet "Hurra Torpedo", skrev en seriøs bok. "På vegne av venner" het den.

En bok om mennesker som dør alene.

Boka er ikke tykk, den er kanskje 20cm høy, og har 92s. Man skulle tro den var lettlest, men det er den ikke. Jeg prøvde å lese den på bussen, på vei fra biblioteket der jeg hadde lånt den (som nummer 243 på venteliste...). Jeg kom noen sider inn. Teksten, rå i sin ærlighet uten å holde noe igjen, slo meg rett i ansiktet. Jeg felte noen tårer for de som dør og ikke har noen igjen. Noen som har valgt å leve alene, noen som dør som sistemann av venner og familie, noen som har på sett og vis mistet alle underveis. Dette er ikke en bok å lese på bussen. Etter å ha startet på den lot jeg den ligge en to dagers tid før jeg plukket den opp igjen. Ville lese den, men måtte manne meg opp for å lese resten. Jeg gråt flere ganger av beskrivelsene, tomme lokaler, prester som har prøvd å finne noen som kjenner vedkommende - ofte uten hell.

Det er en trist, men samtidig god bok. Den snakker ikke rundt temaet, men er mer en skildring av hva Kristopher Schau opplevde, stemningen, hvordan det er noen som prøver å bry seg om menneskene som går heden alene.

Jeg vet ikke om jeg vil anbefale den for alle. Det er en trist bok, lett men samtidig veier den tungt på hjertet. Den har iallefall gjort et varig inntrykk på meg.

negative impression	0% - 19%	søppel (rubbish)
no impression	20% - 34%	dårlig (poor)
slight memory	35% - 49%	middelmådig (mediocre)
some impression	50% - 59%	grei (okay)
made me think	60% - 69%	bra (good)
a lasting memory	70% - 79%	veldig bra (very good)
influenced me deeply	80% - 89%	svært bra (excellent)
life-changing	90% - 100%	suveren (superb)

(Rating-metode fra Arukiyomi)

Vinterjenter - en historie om å forsvinne

I går fortalte Silje M hva hun syntes, idag (og siste!) er meg.

Dette er en del av en bokbloggturné fra Cappelen Damm forlag. En bokbloggturné er at forlaget sender ut en bok til en del bloggere som skriver om bøker, og at man etter tur skriver hva man mener om boken. Les mer på bokbloggturne-bloggen! Jeg har tidligere snakket om at jeg gleder meg til å lese boken (se her), og boken var virkelig like bra som omslaget lot meg tro... Den minnet meg forøvrig på en bok jeg leste da jeg var i tenårene (noen år siden nå...) som het "Månefeen" Av Kjersti Scheen. Om du liker temaene i "Vinterjenter" er den verdt å lese.

Men tilbake til boka. Den er skrevet av Laurie Halse Anderson, orginalt på engelsk med tittelen "Wintergirls", og fortellingen er en av de som limer deg til lesestolen, og nekter å slippe deg.

Første siden begynner hardt ut:

"Det er ikke noe hyggelig når jenter dør."

Dette er ikke en bok som holder tilbake. Lia har mistet bestevenninnen Cassie. Hun døde alene - på et hotellrom. Faktisk var det ganske lenge siden Lia mistet Cassie, men nå er det for sent å gjøre noe med det, for nå er hun vekk for alltid. Lia har anorexi. Lia vil ikke bli frisk, lia vil forsvinne, sakte, bli en vinterjente, dukke ned i kulden - bli så tynn at hun forsvinner vekk fra alt og alle. Iløpet av boken får vi innblikk i hva Lia tenker om ting - hun tenker noe, stryker over det, og tenker det hun mener hun bør tenke.

"Den varme mozzarellaosten har trukket gjennom bunnen av esken og lekker ned over fingrene mine. Jeg har lyst til å slikke Jeg har lyst til å kaste hele esken før den smitter meg."

Jeg har lest bøker som har prøvd å forklare meg hvordan en med spiseforstyrrelse tenker, men aldri en som har virket så realistisk for meg. Hver gang Lia blir tvunget til å spise får vi innblikk i hva hun tenker, hvor mange kalorier hun må trene vekk nå - hvor ekkelt det er... Jeg har alltid hatt problemer med å skjønne dette, jeg ELSKER mat. Men jeg får et innblikk, og det skremmer meg litt, dette kunne tross alt skjedd med hvem som helst egentlig... Det er ikke noe hun gjør fordi hun har blitt misbrukt eller noe slikt. Dette er en helt vanlig jente som fant ut at om hun ikke klarte noe annet skulle hun iallefall klare å bli tynnest.

Jeg anbefaler denne boken til ALLE. Den er godt skrevet, har dype personligheter, reelle hverdagsproblemer - og en anderledes vinkling på noe som ikke rammer én person, men en hel familie.

Fra og med denne boken kommer jeg til å benytte en kvantitativ (med tall) vurdering av bøkene. Et terningkast har jeg aldri følt holdt mål. Dette frem til jeg jeg så en annen måte å vurdere bøker på Arukiyomi sin blogg. Jeg skal fortelle mer om det i et eget innlegg snart, men det inkluderer å vurdere boken på en skala fra 1-100% på fem felter:

• Innvirkning
• Plot/Emne
• Karakterer/Fakta
• Lesbarhet
• Mål

(Eksempel på bruk her)
Alt i alt endte denne boka opp på 76,4% snitt. Det tilsvarer all over en bok jeg kommer til å huske, veldig bra.



(Ja, jeg skal finne en måte å lage grafen penere... jeg er ikke vant med openoffice enda, som alternativ til MS office.)

For en komplett liste over alle anmeldelser:
12. april: Kristine
13. april: Knirk
14. april: Eirin
15. april: Kari H
16. april: Myldretid
17. april: Silje M
18. april: meg

Isbjørnen kommer! (Og etter at den har kost litt vil den ha mat)

Det beste med boksalg er at man finner bøker man har tenkt "denne må jeg lese", og spontanshopper. Denne gangen var det etter-salget til Mammutsalget, i en liten butikk noen mil utenfor Oslo sentrum. Det hører til i historien at ene butikken der jeg var (før den med etter-mammut-salg) klarte en av betjeningen å presse ut av seg noe lignende følgende fantastiske sitat:

"Science Fiction og Fantasy? Nei, det er bare barne- og ungdomsbøker det.
Vi fører voksenbøker vi."

Ikke imponert.

Men iallefall - i denne butikken (nummer 3 jeg var innom), fant jeg denne boken og falt pladask. Jeg tror jeg leste en anmeldelse av den i 2007 eller 2008 og tenkte "Jeg MÅ lese denne boken!", men kom aldri lengre. I påsken fikk jeg altså sjansen til slutt. Og jeg angrer bittert på at jeg ikke har lest den før, og jeg angrer på at jeg ble ferdig, for den var så bra skrevet og morsom! Jeg vil lese videre, jeg vil lese den igjen! (Og jeg tror jeg nesten må lese den en gang til minst.)

Det første som slår en når en ser denne boka er forsiden. Den har akkuratt like lysende farger som det ser ut som, og erter med evakueringsskilt, om man klarer å se humoren i slikt. Jeg klarer. Så begynner boken å fortelle om den ukjente siden av klimaendringene - isbjørnmigrering. Det var nemlig trodd at isbjørnen hadde dødd ut, selv statsminister Siv Jensen (!!) var overbevist om dette, og alle ekspertene var enige. Desverre var ikke isbjørnen enig, og den fant ut at det var et nytt bytte den kunne mumse på istedetfor sel (som jo svømmer fryktelig fort). Det var noen saktegående tobente pattedyr som hadde bredt seg utover den nordlige halvkule som skadedyr, og de fant ut at de like gjerne kunne hjelpe litt til for å holde bestanden nede.

Det begynner å gå opp for folk at kanskje dette kan bli et problem når dyrene begynner å nærme seg Tromsø by. En gal, rik, hyper og friluftselskende hotelleier (aner man visse likhetstrekk med noen?) investerer i reservater for å holde isbjørnen vekk fra folk, og folk vekk fra isbjørnen. Men vil det virkelig holde en stadig økende bestand med dyr opptil 1 tonn tunge? Les boken og finn ut... og le deg helseløs mens du gjør det.

Jeg RÅDIGGER denne boken.