Vinterjenter - en historie om å forsvinne

I går fortalte Silje M hva hun syntes, idag (og siste!) er meg.

Dette er en del av en bokbloggturné fra Cappelen Damm forlag. En bokbloggturné er at forlaget sender ut en bok til en del bloggere som skriver om bøker, og at man etter tur skriver hva man mener om boken. Les mer på bokbloggturne-bloggen! Jeg har tidligere snakket om at jeg gleder meg til å lese boken (se her), og boken var virkelig like bra som omslaget lot meg tro... Den minnet meg forøvrig på en bok jeg leste da jeg var i tenårene (noen år siden nå...) som het "Månefeen" Av Kjersti Scheen. Om du liker temaene i "Vinterjenter" er den verdt å lese.

Men tilbake til boka. Den er skrevet av Laurie Halse Anderson, orginalt på engelsk med tittelen "Wintergirls", og fortellingen er en av de som limer deg til lesestolen, og nekter å slippe deg.

Første siden begynner hardt ut:

"Det er ikke noe hyggelig når jenter dør."

Dette er ikke en bok som holder tilbake. Lia har mistet bestevenninnen Cassie. Hun døde alene - på et hotellrom. Faktisk var det ganske lenge siden Lia mistet Cassie, men nå er det for sent å gjøre noe med det, for nå er hun vekk for alltid. Lia har anorexi. Lia vil ikke bli frisk, lia vil forsvinne, sakte, bli en vinterjente, dukke ned i kulden - bli så tynn at hun forsvinner vekk fra alt og alle. Iløpet av boken får vi innblikk i hva Lia tenker om ting - hun tenker noe, stryker over det, og tenker det hun mener hun bør tenke.

"Den varme mozzarellaosten har trukket gjennom bunnen av esken og lekker ned over fingrene mine. Jeg har lyst til å slikke Jeg har lyst til å kaste hele esken før den smitter meg."

Jeg har lest bøker som har prøvd å forklare meg hvordan en med spiseforstyrrelse tenker, men aldri en som har virket så realistisk for meg. Hver gang Lia blir tvunget til å spise får vi innblikk i hva hun tenker, hvor mange kalorier hun må trene vekk nå - hvor ekkelt det er... Jeg har alltid hatt problemer med å skjønne dette, jeg ELSKER mat. Men jeg får et innblikk, og det skremmer meg litt, dette kunne tross alt skjedd med hvem som helst egentlig... Det er ikke noe hun gjør fordi hun har blitt misbrukt eller noe slikt. Dette er en helt vanlig jente som fant ut at om hun ikke klarte noe annet skulle hun iallefall klare å bli tynnest.

Jeg anbefaler denne boken til ALLE. Den er godt skrevet, har dype personligheter, reelle hverdagsproblemer - og en anderledes vinkling på noe som ikke rammer én person, men en hel familie.

Fra og med denne boken kommer jeg til å benytte en kvantitativ (med tall) vurdering av bøkene. Et terningkast har jeg aldri følt holdt mål. Dette frem til jeg jeg så en annen måte å vurdere bøker på Arukiyomi sin blogg. Jeg skal fortelle mer om det i et eget innlegg snart, men det inkluderer å vurdere boken på en skala fra 1-100% på fem felter:

• Innvirkning
• Plot/Emne
• Karakterer/Fakta
• Lesbarhet
• Mål

(Eksempel på bruk her)
Alt i alt endte denne boka opp på 76,4% snitt. Det tilsvarer all over en bok jeg kommer til å huske, veldig bra.



(Ja, jeg skal finne en måte å lage grafen penere... jeg er ikke vant med openoffice enda, som alternativ til MS office.)

For en komplett liste over alle anmeldelser:
12. april: Kristine
13. april: Knirk
14. april: Eirin
15. april: Kari H
16. april: Myldretid
17. april: Silje M
18. april: meg