 |
| Screenshot-faksimile fra kindle-versjonen av "Old man's war" av John Scalzi |
"When I was a child, I used to read all the ‘Young Colonist’ novels and watch the shows, and dreamed about raising Arcturian cattle and battling vicious land worms on colony Gamma Prime. Then I got older and realized that colonists came from India and Kazakhstan and Norway, where they can’t support the population they have, and the fact I was born in America meant that I wouldn’t get to go." (location 381-383)Ganske tidlig i boken kommer dette sitatet opp. Litt på siden av innholdet noterte jeg meg befolkningsoverskuddet i Norge og fniste litt mens jeg leste det. Vi har noen kvadratkilometer hver her, så jeg skulle likt en historie som spant videre på akkurat denne detaljen og hva som skjedde.
Litt kjapt handlingsreferat om hva som har skjedd (forhistorie) før historien tar til. Dette blir forklart underveis i boka, men jeg synes ikke det ødelegger historien (som sagt, en krigsmemoar...):
- Menneskeheten har funnet opp en måte å reise i verdensrommet.
- Reisemåten er privatisert, av et firma ikke basert på planeten vår ("jorden").
- Vesten (For det meste USA) har gått til krig mot Østen (for det meste India) og vunnet.
- Det kom aliens på besøk til jorden!
- Aliensene hadde med seg virus som gjorde 1/3 av alle menn sterile.
- Jorden er nå i frivillig karantene, og når man har reist derfra får man ikke returnere.
- De fleste aliens synes mennesker er en deilig delikatesse, det finnes egne matlagningsprogram om det på interplanetarisk tv.
- Firmaet som driver reise i verdensrommet synes USA var idioter i krigen og lar derfor ikke amerikanere få lov å reise ut og kolonisere verden. Nordmenn får derimot lov. (AWESOME!)
- Eneste måten for de som bor i land som startet (og "vant") krigen å reise fra jorden på - er å verve seg til den interplanetariske hæren.
Jeg vet ikke om du som leser denne omtalen av en bok har lest mye krigsmemoarer. Jeg har lest et par stykker fra store verdenskriger tidligere. Det er blodig, det er ærlig og intenst. Det er ofte noe rosenrødt, og så plutselig dør masse folk (ja, jeg generaliserer).
"“Hey, Viveros,” I said. “Is it always like this?” She turned back. “Is what always like this?” “This,” I said. “War. Battles. Fighting.” “What?” Viveros said, and then snorted. “Hell, no, Perry. Today was a cakewalk. This is as easy as it gets.”" (location 2518-21)Denne boken er mye sånn. Men det er godt skrevet. Det er militærpolitikk som får hjernen til å krølle seg av glede (om du som meg synes sånt kan være interessant), det er mennesker som gjør så godt de kan i en presset situasjon. Det er noe overfladisk fortalt om forhold i nå-tid, forhold i fortid (tilbakeblikk) er fortalt med noe mer innlevelse. Det ligger noe i det, boka får frem hvordan man er et menneske i militær situasjon, men samtidig må forholde deg overfladisk til ting for å ikke bli gal av det man gjør hver dag (drepe levende vesener).
Som jeg innledet med - jeg likte og mislikte boka. Jeg trodde det skulle ligge noe MER enn en militærhistorie i fremtidshistorien. Denne boka legger i stor grad bakhistorien for videre bøker som jeg ser det. Om man leser den som det er det en god bok. Bare ikke forvent noe stort "space-opera", som jeg håpet på. Det er bra skrevet, ikke fantastisk.
