HAHA! sjøMENN! Humbug og tullball! Det heter sjøKVINNE for en grunn!

Idag skal jeg ikke skrive om en ny sci-fi eller fantasy-bok jeg har lest. Jeg leser mange av dem, det er så. Men... så er det visst det jeg skriver om likevel.

Det er overraskende ofte en bok (ut av alle) jeg vender tilbake til. Bare for å kikke. Lese litt. Den heter "Kvinnespeil - sagt av kvinner om kvinner". Det er ikke en debattbok, det er en samling noveller og korte historier. Noen dikt. Den ble gitt ut av Den norske Bokklubben i 1975 (isbn 82-525-0637-5 om du vil finne den... Deichmanske har en hel haug ledig. )

Jeg har lyst å si så mye fra boka. Det er så mye BRA. Ikke Ottar-stil, selv om jeg personlig mener stilen til boken (gitt ut på 70-tallet ja) minner mye om dem. Men det er utvendig. Innvendig er den så bra. Så mye... å kjenne seg igjen i. Det er ikke SÅ mye som har forandret seg siden 70-tallet.

Det er en novelle som stikker seg ut. En som IKKE er i denne boken. Jeg tror alltid den er i denne - men hver gang jeg leter etter den viser det seg at den står i en annen bok. Jeg mener det er "Østenfor sol" - en antologi av fantastiske historier av Bing&Bringsvær fra skiftet mellom 60- og 70-tallet. Jeg husker ikke tittelen på novellen, og husker ikke hvem som har skrevet den. Det var en historie om sjøfart og husstell. Om forventede roller og å ikke få lov å gjøre noe annet. I en verden der menn handler penishylstre for å vise hvor stilige de er, mens de går hjem for å passe på barna. Hovedpersonen i historien drømmer om å få dra på sjøen, få vise at han kan noe utover å stelle hjem og passe barn. Men som hans mor sier - "for noe tull, din kone har båret barna i 9 måneder, nå er det din plikt å passe dem mens din kone er ute og tjener til mat og husvær. Og dessuten... en sjøMANN? Haha! Det skulle tatt seg ut. Det heter sjøKVINNE for en grunn!" Ja, det får det på spissen. Og det er så fantastisk lesning. IKKE fordi jeg vil "trykke mannen ned i gjørma og ta over verden". Nei. Fordi det er den type rollereversering som VISER hvor urettferdig verden kan være i en form som flere kan forstå.

Og så er det klassifisert som "fantastiske historier" - fordi vi alle vet at det er bare tull at verden kan være sånn.

Det er farlig å ta på seg den røde uniformen før man drar på tur med jobben

Screenshot fra Kindle-versjonens forside

Ah, "Redshirts" av John Scalzi. Jeg leste om denne på Amazon sine sider før den kom ut (publisert til Kindle 5. juni 2012 - i år) og lo av beskrivelsen, og satt meg opp på å få beskjed når den kom ut:

Ensign Andrew Dahl has just been assigned to the Universal Union Capital Ship Intrepid, flagship of the Universal Union since the year 2456. It’s a prestige posting, and Andrew is thrilled all the more to be assigned to the ship’s Xenobiology laboratory.

Life couldn’t be better…until Andrew begins to pick up on the fact that (1) every Away Mission involves some kind of lethal confrontation with alien forces, (2) the ship’s captain, its chief science officer, and the handsome Lieutenant Kerensky always survive these confrontations, and (3) at least one low-ranked crew member is, sadly, always killed.

  Dette er en henvisning til den velkjente "redshirt that always dies" i Star Trek-serien (tv-serie). Vedkommende dør alltid.

Og jada - på side to (!!) kommer følgende:

“It’s just a cave. What could possibly be in there?” “Bears?” Davis had suggested. “Wolves? Any number of large predators who see a cave as shelter from the elements? Have you never been camping?” “There are no bears on this planet,” Chen had said, willfully missing Davis’ point.

Det skal nevnes at de ikke er i Star Fleet/Star Trek universet her, de bare... ligner veldig.

“They don’t exist,” Jenkins said, and pointed back at the ship. “And neither does this. This is the starship Enterprise. It’s fictional. It was on a science fictional drama series. And so are we.”

Det hjelper å ha sett noe sci-fi serier for å få den ekstra humringen over klisjeer. Og så legger de til tidsreiser, tidslinjeproblematikk, og møte mellom fiksjon og virkelighet. Det er lenge siden jeg har kost meg sånn med en bok! 


Jeg kan rett og slett ikke si mer om boka nå uten å ødelegge plottet, men jeg slenger med et stikk i siden til Wikipedia rett fra boken:

For all we know, this”—he scrolled up on the phone screen to find a label—“this Wikipedia information database here is compiled by complete idiots.”

Dette kunne vært så mye bedre

I følge Amazon sine forfattersider er appelsinjuice blandt tingene som forfatteren av "Powerless the Synthesis" (Jason Letts) virkelig liker. Denne lille absurde tingen er like sammenhengende som boken, som... kunne vært bra, men som illustrerer noen av fallgruvene med selvpublisering. Storyen er god, personene gode, historien bygger opp... og kommer aldri noe sted. Det er godt mulig at bok to og tre hjelper på dette (ja, det er fler i serien), men jeg tror ikke jeg kommer til å lese dem. Jeg gikk og ventet hele boka på at noe skulle skje, uten at det egentlig var noe spennende. Mye fyllstoff og forholdsvis godt skrevet... men... så plutselig var boka ferdig.

Jeg pleier å ha med noen sitater jeg merker meg underveis (det er jo så enkelt med lesebrett!). I denne boken har jeg merket meg denne:

Just remember this, you can’t measure a life by its successes or failures. It’s the spirit that matters.

Den sier egentlig ganske mye om boken.

Skulle du likevel ha lyst å vite litt om boken er en kjapp oppsummering (ok, jeg røper hele plottet nå) som følger:

-Vi er i en verden der alle har magiske evner (GOD START!)
-...men det er en jente som ikke har noen (oooh... plot?)
-Hun har bodd skjult i et lite hus og skal nå begynne på skolen, uten at jeg skjønner helt hvorfor.
-Selv om alle andre har superevner er hun supertøff og sterk og smart og klarer å kjempe mot dem (kjedelig i lengden...)
-Og så er de ferdig på skolen
-Bok slutt

Japp.
Les den om du vil ha et eksempel på laaaaaaaaaaaaaaaaaaaang oppbygging uten spenningstopp. Det er ikke dårlig litteratur, det kunne bare VIRKELIG trengt et forlag og litt hjelp.