Noen ganger betyr "på vegne av venner" at det ikke finnes noen...

Jeg hørte om denne boka i et avisinlegg, jeg tror det var i fjor vinter. Kristopher Schau, mest kjent for å sprenge rotter med microbølgeovner på NRK og bandet "Hurra Torpedo", skrev en seriøs bok. "På vegne av venner" het den.

En bok om mennesker som dør alene.

Boka er ikke tykk, den er kanskje 20cm høy, og har 92s. Man skulle tro den var lettlest, men det er den ikke. Jeg prøvde å lese den på bussen, på vei fra biblioteket der jeg hadde lånt den (som nummer 243 på venteliste...). Jeg kom noen sider inn. Teksten, rå i sin ærlighet uten å holde noe igjen, slo meg rett i ansiktet. Jeg felte noen tårer for de som dør og ikke har noen igjen. Noen som har valgt å leve alene, noen som dør som sistemann av venner og familie, noen som har på sett og vis mistet alle underveis. Dette er ikke en bok å lese på bussen. Etter å ha startet på den lot jeg den ligge en to dagers tid før jeg plukket den opp igjen. Ville lese den, men måtte manne meg opp for å lese resten. Jeg gråt flere ganger av beskrivelsene, tomme lokaler, prester som har prøvd å finne noen som kjenner vedkommende - ofte uten hell.

Det er en trist, men samtidig god bok. Den snakker ikke rundt temaet, men er mer en skildring av hva Kristopher Schau opplevde, stemningen, hvordan det er noen som prøver å bry seg om menneskene som går heden alene.

Jeg vet ikke om jeg vil anbefale den for alle. Det er en trist bok, lett men samtidig veier den tungt på hjertet. Den har iallefall gjort et varig inntrykk på meg.

negative impression	0% - 19%	søppel (rubbish)
no impression	20% - 34%	dårlig (poor)
slight memory	35% - 49%	middelmådig (mediocre)
some impression	50% - 59%	grei (okay)
made me think	60% - 69%	bra (good)
a lasting memory	70% - 79%	veldig bra (very good)
influenced me deeply	80% - 89%	svært bra (excellent)
life-changing	90% - 100%	suveren (superb)

(Rating-metode fra Arukiyomi)

Vinterjenter - en historie om å forsvinne

I går fortalte Silje M hva hun syntes, idag (og siste!) er meg.

Dette er en del av en bokbloggturné fra Cappelen Damm forlag. En bokbloggturné er at forlaget sender ut en bok til en del bloggere som skriver om bøker, og at man etter tur skriver hva man mener om boken. Les mer på bokbloggturne-bloggen! Jeg har tidligere snakket om at jeg gleder meg til å lese boken (se her), og boken var virkelig like bra som omslaget lot meg tro... Den minnet meg forøvrig på en bok jeg leste da jeg var i tenårene (noen år siden nå...) som het "Månefeen" Av Kjersti Scheen. Om du liker temaene i "Vinterjenter" er den verdt å lese.

Men tilbake til boka. Den er skrevet av Laurie Halse Anderson, orginalt på engelsk med tittelen "Wintergirls", og fortellingen er en av de som limer deg til lesestolen, og nekter å slippe deg.

Første siden begynner hardt ut:

"Det er ikke noe hyggelig når jenter dør."

Dette er ikke en bok som holder tilbake. Lia har mistet bestevenninnen Cassie. Hun døde alene - på et hotellrom. Faktisk var det ganske lenge siden Lia mistet Cassie, men nå er det for sent å gjøre noe med det, for nå er hun vekk for alltid. Lia har anorexi. Lia vil ikke bli frisk, lia vil forsvinne, sakte, bli en vinterjente, dukke ned i kulden - bli så tynn at hun forsvinner vekk fra alt og alle. Iløpet av boken får vi innblikk i hva Lia tenker om ting - hun tenker noe, stryker over det, og tenker det hun mener hun bør tenke.

"Den varme mozzarellaosten har trukket gjennom bunnen av esken og lekker ned over fingrene mine. Jeg har lyst til å slikke Jeg har lyst til å kaste hele esken før den smitter meg."

Jeg har lest bøker som har prøvd å forklare meg hvordan en med spiseforstyrrelse tenker, men aldri en som har virket så realistisk for meg. Hver gang Lia blir tvunget til å spise får vi innblikk i hva hun tenker, hvor mange kalorier hun må trene vekk nå - hvor ekkelt det er... Jeg har alltid hatt problemer med å skjønne dette, jeg ELSKER mat. Men jeg får et innblikk, og det skremmer meg litt, dette kunne tross alt skjedd med hvem som helst egentlig... Det er ikke noe hun gjør fordi hun har blitt misbrukt eller noe slikt. Dette er en helt vanlig jente som fant ut at om hun ikke klarte noe annet skulle hun iallefall klare å bli tynnest.

Jeg anbefaler denne boken til ALLE. Den er godt skrevet, har dype personligheter, reelle hverdagsproblemer - og en anderledes vinkling på noe som ikke rammer én person, men en hel familie.

Fra og med denne boken kommer jeg til å benytte en kvantitativ (med tall) vurdering av bøkene. Et terningkast har jeg aldri følt holdt mål. Dette frem til jeg jeg så en annen måte å vurdere bøker på Arukiyomi sin blogg. Jeg skal fortelle mer om det i et eget innlegg snart, men det inkluderer å vurdere boken på en skala fra 1-100% på fem felter:

• Innvirkning
• Plot/Emne
• Karakterer/Fakta
• Lesbarhet
• Mål

(Eksempel på bruk her)
Alt i alt endte denne boka opp på 76,4% snitt. Det tilsvarer all over en bok jeg kommer til å huske, veldig bra.



(Ja, jeg skal finne en måte å lage grafen penere... jeg er ikke vant med openoffice enda, som alternativ til MS office.)

For en komplett liste over alle anmeldelser:
12. april: Kristine
13. april: Knirk
14. april: Eirin
15. april: Kari H
16. april: Myldretid
17. april: Silje M
18. april: meg

Isbjørnen kommer! (Og etter at den har kost litt vil den ha mat)

Det beste med boksalg er at man finner bøker man har tenkt "denne må jeg lese", og spontanshopper. Denne gangen var det etter-salget til Mammutsalget, i en liten butikk noen mil utenfor Oslo sentrum. Det hører til i historien at ene butikken der jeg var (før den med etter-mammut-salg) klarte en av betjeningen å presse ut av seg noe lignende følgende fantastiske sitat:

"Science Fiction og Fantasy? Nei, det er bare barne- og ungdomsbøker det.
Vi fører voksenbøker vi."

Ikke imponert.

Men iallefall - i denne butikken (nummer 3 jeg var innom), fant jeg denne boken og falt pladask. Jeg tror jeg leste en anmeldelse av den i 2007 eller 2008 og tenkte "Jeg MÅ lese denne boken!", men kom aldri lengre. I påsken fikk jeg altså sjansen til slutt. Og jeg angrer bittert på at jeg ikke har lest den før, og jeg angrer på at jeg ble ferdig, for den var så bra skrevet og morsom! Jeg vil lese videre, jeg vil lese den igjen! (Og jeg tror jeg nesten må lese den en gang til minst.)

Det første som slår en når en ser denne boka er forsiden. Den har akkuratt like lysende farger som det ser ut som, og erter med evakueringsskilt, om man klarer å se humoren i slikt. Jeg klarer. Så begynner boken å fortelle om den ukjente siden av klimaendringene - isbjørnmigrering. Det var nemlig trodd at isbjørnen hadde dødd ut, selv statsminister Siv Jensen (!!) var overbevist om dette, og alle ekspertene var enige. Desverre var ikke isbjørnen enig, og den fant ut at det var et nytt bytte den kunne mumse på istedetfor sel (som jo svømmer fryktelig fort). Det var noen saktegående tobente pattedyr som hadde bredt seg utover den nordlige halvkule som skadedyr, og de fant ut at de like gjerne kunne hjelpe litt til for å holde bestanden nede.

Det begynner å gå opp for folk at kanskje dette kan bli et problem når dyrene begynner å nærme seg Tromsø by. En gal, rik, hyper og friluftselskende hotelleier (aner man visse likhetstrekk med noen?) investerer i reservater for å holde isbjørnen vekk fra folk, og folk vekk fra isbjørnen. Men vil det virkelig holde en stadig økende bestand med dyr opptil 1 tonn tunge? Les boken og finn ut... og le deg helseløs mens du gjør det.

Jeg RÅDIGGER denne boken.

Bokbloggturné: Vinterjenter

Jeg skal være med på ny bokbloggturné i april via Cappelen Damm forlag, denne gangen med "Vinterjenter" av Laurie Halse Andersson. En bokbloggturné er at forlaget sender ut en bok til en del bloggere som skriver om bøker, og at man etter tur skriver hva man mener om boken.

Jeg skal ikke anmelde boken før etter påske, og jeg er sistemann ut denne gangen (se mer info på bokbloggturneen.com), men jeg gleder meg.

Jeg hadde tenkt å fortsette som med "Skeleton Creek"(1) (2), og ikke vite noe om boken. Det gikk åt skogen da jeg åpnet konvolutten idag og fant DENNE FORSIDEN --->

Jeg har et veldig godt inntrykk av boka, den svært stilige forsiden, og ikke minst - omtale fra baksiden:

Lia og Cassie var bestevenner, vinterjenter frosset fast i fyrstikkropper. Men nå er Cassie død.

Hvis hun fortsetter sånn - tynn, tynnere, tynnest - vil hun kanskje bli helt usynlig.

Jeg har en følelse av at denne boka kan bli skikkelig bra, og jeg gleder meg til å lese den.

"Specials" - den ekle, mørke siden som kommer etter "Uglie" og "Pretties"

Jeg har tidligere rost "Uglies" av Scott Westerfeld opp i skyene. Jeg har i mellomtiden også lest "Pretties", som er bok 2 i serien. Bok 1 (Uglies) var fantastisk i sin beskrivelse av et utopisk samfunn, der man graver litt og finner mer og mer dritt under overflaten. Bok 2 (Pretties) kom inn fra en litt annen vinkel og fortalte om en fortvilt kamp om å kjempe seg ut av et samfunn der alle er boblende glade... men til en høy pris - nemlig å miste seg selv. Hvor mye ER man villig til å gi opp for å være pen og tilsynelatende lykkelig hver dag?

...til sammenligning runder "Specials" av trilogien med et ekkelt gufs. Det er som å ha sett en liten fluffy andunge vokse seg til en vakker svane, for så å bli en blodtørst, rødøyet monsterfugl med vinger av skalpellblader. Der de andre bøkene skraper overflaten og får litt møkk under fingrene (men mer champagne i bok 2...) snur bok 3 det rundt og viser alt det som er galt, og stygt, slemt og skummelt. Og det er særdeles velskrevet.

Jeg leste boka på slutten av 2009, men har ikke omtalt den før nå. Jeg tror grunnen til at det har tatt meg så lang tid å skrive om denne boka er at den er veldig ulik alt annet jeg har lest før. Den er rå, brutal, og veldig visuelt beskrivende. Den er skummel, fordi den viser hvor galt alt virkelig kan gå, og den er så spennende at jeg ikke klarte å legge den fra meg.

I bok 3 har Tally Youngblood og resten av Cutter-crew blitt oppgradert til byens spesialstyrker. De har blitt gjort til levende våpen, og nyter hvert øyeblikk av jakten på de som prøver å bryte ut, og ødeleggelsene det medfører. Det at dette er i mot det de har kjempet for før er ikke så farlig, for de kan gjøre hva de vil nå som de endelig er fri. Men i en by der å lobotomere flertallet av sine borgere er vanlig praksis, hvordan kan man vite om det som går gjennom hodet er ens egne tanker? Igjen gjør Tally det utrolige, og klarer å kjempe seg gjennom og finne sine egne tanker og verdier.

Det underliggende temaet i hele serien er hvordan vi som mennesker klarer å ødelegge oss selv og alt rundt oss. Hvorfor bruker og kaster vi, hvorfor går mat til destruering når halve verden sulter? Jeg personlig liker bøker som gir meg perspektiver på hvordan jeg lever i dag, og hvordan ting kan tenkes til noe bedre, men allikevel er det fallgruver å passe seg for.

"Specials" er en god avslutning på trilogien som begynte med "Uglies", men en del dystrere. Selvbilde-fokuseringen fra bok 1 er dempet noe i bok 2 (siden alle er pene...) og forsvinner i det abstrakte skremmende i bok 3. Det er en god historieutvikling som skjer, og forskjellige problemstillinger med å være ungdom, men også samfunnsproblemer tas opp på måter som flere burde ta lærdom i. Alt sammen mens vi følger Tally og hennes opplevelse av det på en nær måte.

Jeg står ved det jeg sa om bok 1: "denne boken burde i utgangspunktet vært obligatorisk lesing på skolen" og tilføyer at de to andre bygger godt på den, og bør også leses.

Skeleton Creek - en bok der internett er nødvendig

Jeg er først ute i bokbloggturnè for denne boken. En bokbloggturné er at forlaget sender ut en bok til en del bloggere som skriver om bøker, og at man etter tur skriver hva man mener om boken.

I morgen , 16. mars, skal Kristine E. si hva hun mener.

For å begynne med litt om boken og historien - Skeleton Creek er et lite sted på bygda i USA. Det er et lite sted, og få innbyggere. Det fører til at de blir enda mer sammentvinnet. Det er bare to ungdommer i bygda, Ryan og Sarah. Det er Ryan som forteller i form av dagbokinnlegg, og han skriver mye. Det er godt skrevet, beskrivende og med følelser. Ord og uttrykk er godt oversatt til norsk, selv med dialektforskjeller. Språket flyter godt.

Det jeg er skuffet over i første omgang er videoene. Dette er ment å være en ungdomsbok, jeg tipper til ungdomsskolen. Selv var jeg ganske stø i engelsk på den tiden, men det er det slett ikke alle som er. Med orginalvideoer på mumlende engelsk, og uten teksting ser jeg for meg at det kan være noe som gjør at man blir skuffet over boken om man ikke klarer å henge med. Når det er sagt er mitt inntrykk av videoene at de i tillegg til å være beskrivende er stemningsskapere. Om man bare vil prøve å tolke hva som skjer i videoene ved hjelp av teksten i boka og ikke skjønner hva de sier bør det gå. Videoene MÅ sees for å få med seg hva som skjer i boka, og ikke minst hvordan den slutter.

Alt i alt har jeg lest bedre bøker. Men det er spennende nok, og jeg får lyst til å lese mer rundt det spesielle med "Crossbones". Mer om dem finner man ut i boka...

Men det viste seg at fisk slett ikke var ålreite dyr

"Stealing Light" er en bok av en for meg ukjent forfatter, Gary Gibson. Jeg tror jeg må lete opp andre bøker av ham, for det ga mersmak! Jeg fant (som jeg ofte gjør) boka i hylla på Bookcrossing hylla på La Baguette, Oslo S. Jeg må inntrømme at det var først av alt coveret som dro øynene mine på boken. Boka SER spennende ut, med romskip som er fantastiske, og det lille jeg leste om den og "Shoal"-folket gjorde at jeg tok boka med sine 440-ish sider med meg hjem.

Plottet:
Menneskene har kommet seg ut i verdensrommet og funnet planeter som er levbare. Akkuratt som på jorden har de funnet grunner til å ønske hverandre døde på, og noen av grunnene går på religion. Toleranse finnes det lite av selv i fremtiden. Men menneskene har ikke klart dette alene. En rase som kaller seg "Shoal" har hjulpet dem videre fra jorden. For dette har menneskene måttet love å aldri prøve seg på å utvikle overlysmotorer (Faster-Than-Light). Dette er tungt å svelge for mange.

"Shoal"-folket er essensielt fisk, som svømmer rundt i sine anti-gravitasjonsbobler av vann og er svært intellektuelle og har en rar forståelse for språk, som gjør samtaler med dem i beste fall interessante, om sjeldent informative. Jeg, og karakterer i boken med meg, lurer på hvordan fisk har klart å utvikle avansert teknologi og romskip. Det gis ikke noe svar direkte på dette, men det er en av de morsomme sidene med sci-fi og fantasy. Man får muligheten til å tenke "hva om noe annet enn tobeinte vesener med armer og fingre utviklet seg og sin teknologi". Det er ikke alltid "hvordan" er det viktige i disse bøkene.

Hovedpersonen i boken er en "machinehead". Det betyr at hun har ulovlige implantater i hodet som gjør at hun enkelt kan styre romskip, og samhandle med datamaskiner. Det kommer etter hvert frem hvorfor de har blitt ulovlige, og at det kanskje ikke er helt trygt å være en, eller for den saks skyld være i nærheten. Verden går mer og mer imot at vi bruker små dingser og mobilen til det meste, det er ikke lengre utenkelig at noe slikt kan skje i virkeligheten. Det er spennende å lese om hvilke problemstillinger man kan forvente seg.

For å gi en litt kjedelig, men aktuell sammenligning (som samtidig har spoileralert!):

Dersom banker allerede kan hackes elektronisk,
hva skjer når mennesker får datamaskiner direkte i hjernen?

Dette er første boken i en serie, og jeg gleder meg til å lese neste som heter "Nova War". Boken ga absolutt mersmak!